022uLXWttqYc

GSMs ukjente forhistorie og noen tilbakeblikk

av Jan A. Audestad

Dette er et bidrag til historien om GSM beskrevet av en av dem som var med i arbeidet fra begynnelsen. Viktige referanser er http://www.gsm-history.org/67.htm hvor man blant annet finner alle referatene fra GSM-møtene samt noen viktige dokumenter, og http://www.gsmhistory.com/ hvor man kan laste ned boken Inside the Mobile Revolution av Stephen Temple som beskriver noe av det politiske spillet bak GSM, særlig striden om smalbånds-TDMA versus bredbånds-TDMA.

Jubileumsutgaven til Telektronikk i 2004 inneholder en rekke artikler som går mye dypere inn i detaljene rundt utviklingen av GSM. I dette essayet skal jeg belyse noen sider av arbeidet med digital mobilkommunikasjon som er mindre kjent fordi det ikke er nedtegnet før eller fordi det ikke er lett tilgjengelig i andre kilder.

Det begynte i CCITT

Arbeidet med å lage en global standard for automatisk mobilkommunikasjon begynte i Study Group (SG) XI i CCITT før GSM-gruppen ble opprettet. På møtet i 1981 i SG XI laget Bjørn Løken og jeg et dokument som beskrev hvordan NMT virket. Dokumentet ble meget godt mottatt av gruppens formann, Jack Ryan. De automatiske roaming- og handoverprosedyrene i NMT vakte spesiell interesse. Det var første gang noe slikt var blitt laget, og Jack Ryan ba oss forfatte et nytt studiespørsmål om studium og spesifikasjon av automatiske landmobile systemer i SG XI. Bjørn Løken ble valgt som formann (Special Rapporteur) for undergruppen som skulle arbeide med dette spørsmålet.

Arbeidet kom fort i gang, og det var stor interesse for arbeidet fra flere land, deriblant USA, UK, Japan, Frankrike, Nederland og Sverige. Fra Frankrike møtte Christian Verhes som senere skulle spille en sentral rolle i spesifikasjonen av signaleringsprotokollen Mobile Application Part (MAP) i GSM.

Allerede i 1982 hadde gruppen laget et utkast til noen av de viktigste protokollene i MAP: Roaming og lokasjonsoppdatering, handoverkontroll og prosedyrer for oppsetting av telefonsamtaler. Et nederlandsk bidrag beskrev en handoverprotokoll hvor anropet kunne overføres fra en mobilsentral til en annen mens samtalen pågår på en slik måte at det aldri er mer enn to mobilsentraler i tandem. Dette er eksakt samme prosedyre som senere ble spesifisert og implementert i GSM. Fra Norge hadde vi flere bidrag basert på arbeid som foregikk i FMK (se nedenfor). Dessuten var det full enighet i gruppen om at et fremtidig globalt mobilsystem skulle være digitalt og kompatibelt med ISDN.

Allerede i 1982 utarbeidet SG II i CCITT det internasjonale 15-sifrede identifikasjonssystemet IMSI (International Mobile Station Identity). Rekommandasjonen ble vedtatt på CCITTs plenarmøte i 1984. IMSI er derved en internasjonal standard gyldig for alle mobilnett uavhengig av teknologi. Standarden og tildelingen av landskoder bestyres av ITU. I GSM døpte man om navnet på denne identiteten til International Mobile Subscriber Identity, også forkortet til IMSI. Dette ble gjort etter at det ble besluttet at mobilterminalene skulle utstyres med SIM-kort. Identiteten ble nå knyttet til SIM-kortet, og derved direkte til abonnementet og ikke til mobiltelefonen.

I CCITT bygget vi derved opp et verdifullt grunnlag for arbeidet i GSM. Da GSM-spesifikasjonsarbeidet skjøt fart etter Berlin-møtet høsten 1985, ble resultatene fra CCITT overført til GSM og arbeidet i CCITT ble tonet ned til fordel for arbeidet i GSM. Det ble nokså tidlig klart at GSM ikke ville bli en internasjonal standard fordi USA og Japan ikke uten videre ville akseptere en europeisk standard de selv ikke hadde vært med på å utvikle. CEPT ville heller ikke sippe ikke-europeiske teleoperatører inn i GSM-arbeidet.

GSM blir til

Den nordiske mobiltelefonen, NMT, ble satt i drift i 1981. Dette var verdens første automatiske mobiltelefon. Samtidig arbeidet Bell Labs med et lignende system i USA kalt AMPS (Advanced Mobile Phone System), men på grunn av uenighet og dragkamp mellom forskjellige kommersielle interesser ble ikke AMPS satt i drift før enn i 1983.

Allerede før NMT ble satt i drift, opprettet de nordiske televerkene en ny gruppe med oppdrag å spesifisere neste genererajons mobilsystem. Gruppen fikk navnet Fremtidens mobilkommunikasjon, FMK. De nordiske televerkene så for seg at NMT ville være moden for utskifting etter ti år. Jeg ble valgt til gruppens formann. Arbeidet gikk tregt. Fra norsk side gjorde vi en stor innsats, blant annet innen talekoding. Ellers var interessen heller laber. Det gode samarbeidsklimaet fra NMT var borte, blant annet på grunn av konflikter som oppsto mellom televerkene da systemet skulle industrialiseres og settes i drift.

I 1982 var NMT allerede implementert i Nederland, Spania og Sveits, og British Telecommunications (BT) samarbeidet med TF om å tilpasse NMT til bruk i Storbritannia. Hvis UK valgte NMT, ville Frankrike gjøre det samme. I Tyskland sa man seg villig til å bygge ut NMT langs noen av de største motorveiene for å knytte sammen NMT-landene. Hovedsystem i Tyskland ville likevel være C-Netz. Målet var å gjøre NMT om til et felleseuropeisk mobilsystem. I 1982 ble imidlertid det britiske telekommunikasjonsmarkedet liberalisert med krav om at man skulle ha to konkurrerende mobiloperatører. Siden BT allerede hadde skaffet seg et forsprang når det gjaldt NMT, måtte man velge en annen løsning som stilte de to operatørene likt med hensyn til teknologisk kunnskap om systemet som skulle velges, og valget falt på en variant av AMPS kalt TACS (Total Access Communication System). Derved ble ideen om NMT som felleseuropeisk mobilsystem skrinlagt.

Våren 1982 foreslo Nederland i CEPT at de europeiske landene burde gå sammen om å lage et felles mobilsystem. CEPT ba nederlenderne ta kontakt med de nordiske teleadministrasjonene siden de lå så langt fremme på mobilområdet. Tidlig i juni ble jeg kontaktet av Lut Melis som jeg hadde arbeidet mye sammen med om maritim satellittkommunikasjon i CCIR. FMK skulle kort tid etter ha et møte i København, og Melis og kolleger ble invitert. Nederlenderne hadde laget et første utkast til hvilke hovedprinsipper et felleseuropeisk system skulle bygges etter (Doc GSM 3). På møtet fulgte de nordiske teleadministrasjonene opp med å lage et dokument som fullt ut støttet det nederlandske forslaget (Doc GSM 4). Begge dokumentene dannet beslutningsunderlaget for CEPT på sitt møte litt senere i juni. Etter at CEPT hadde formelt opprettet GSM (Doc GSM 1), ble det avholdt et nytt møte med representanter fra Nederland og de nordiske landene i september i København hvor Doc GSM 2 ble utarbeidet. Doc GSM 2 dannet grunnlaget for det videre arbeidet i GSM.

Jeg fikk forespørsel om å bli formann for GSM, men takket nei og anbefalte CEPT å ta kontakt med Thomas Haug. Jeg er for firkantet til å styre en så politisk krevende gruppe som jeg regnet med GSM ville bli. I FMK hadde jeg opplevd Thomas Haug som en usedvanlig smidig person som kunne klare å få til kompromisser og navigere i ganske urent farvann av stabukker. Thomas red heller ikke egne kjepphester. Dette viste seg å være et meget lykkelig valg!

GSM-spesifikasjonen tar av for fullt

På møtet i Berlin høsten 1985 bestemte gruppen seg for å få fart på arbeidet med å spesifisere GSM. Møtet utarbeidet en innholdsfortegnelse for den endelige spesifikasjonen. Innholdsfortegnelsen besto av omtrent 100 kapitler (eller rekommandasjoner), og allerede på dette møtet meldte flere seg til å utarbeide første utkast til eller lage en mer detaljert bekrivelse av et eller flere kapitler. Dermed var spesifikasjonsarbeidet i gang.

Perioden fra høsten 1982 til 1985 hadde gruppen brukt til å kartlegge grunnleggende egenskaper for et fremtidig mobilsystem. Når det gjaldt radiosystemet, delte gruppen seg ganske fort i to – noen (med Frankrike, Nederland og Norge som de fremste proponentene) ville ha et digitalt system og avviste blankt et analogt system basert på FM-modulasjon, mens andre mente at tiden ikke var moden for et digitalt system (sterkt anført av personer fra Storbritannia, Sverige og Danmark). De fleste holdt seg nøytrale til dette spørsmålet. Dette var en problemstilling vi hadde med oss helt fram til GSM-møtet i februar 1988 i Firenze selv om alt arbeid de siste to årene hadde gått ut på å spesifisere et smalbånds-TDMA system. Først på møtet i Firenze ble det siste fremstøt fra Sverige til fordel for et analogt system avvist: På forrige møte hadde GSM mottatt et foruroligende dokument fra Sverige som «beviste» at et digitalt system med digital signalering ikke ville virke – denne påstanden ble ettertrykkelig tilbakevist på et seminar holdt i forkant av Firenze-møtet. I dag kan vi prise oss lykkelig over at GSM ikke ble et analogt system.

I perioden fram til 1985 var det likevel en del viktige beslutninger som ble tatt, for eksempel at systemet skulle støtte bruk av håndholdte mobilstasjoner og at prisen på disse stasjonene burde ligge på samme nivå som en ghetto blaster. Dette ville åpne for et enormt marked. Andre viktige observasjoner var at talekoding med bitrate på omkring 10 kbit/s var høyst realistisk og hadde vært testet ved flere laboratorier. Videre kunne man enkelt ved hjelp av kryptografiske metoder autentisere mobilstasjoner som forsøkte å aksessere mobilnettet. Prinsippene for den autentiseringsmetoden som i dag brukes i alle mobilsystemer, ble foreslått allerede på tredje møte i GSM i Haag i 1983.

Mens arbeidet fram til høsten 1985 i stor grad hadde bestått i å innhente informasjon fra andre kilder og på det grunnlaget vurdere mulighetene for å lage et nytt system, tok arbeidet med spesifikasjonen av i et forrykende tempo etter Berlin-møtet.

En annen viktig hendelse var opprettelsen av GSMs permanente kjerne i Paris i 1986. Den permanente kjernen skulle blant annet koordinere arbeidet med de tekniske spesifikasjonene, påse at arbeidet fulgte tidsplanen og bidra til at spesifikasjonene ble konsistente. Enda viktigere var utarbeidelsen av et Memorandum of Undestanding (MoU) i 1987 hvor deltakerlandene forpliktet seg til å implementere GSM-systemet i 1991. Initiativet til å lage MoU ble tatt av Stephen Temple fra UK. I alt 14 teleoperatører (derav to i UK) skrev under dokumentet og derved forpliktet seg til å implementere systemet. Kjell Holler underskrev dokumentet fra norsk side (selve MoU-dokumentet finnes på linken http://www.gsmhistory.com/new/wp-content/uploads/2013/01/5.-GSM-MoU.pdf og underskriftene på linken http://www.gsmhistory.com/new/wp-content/uploads/2013/02/5b-Signatures-of-MoU.pdf).

Storpolitikk i kulissene

Den eneste alvorlige konflikten i GSM dreide seg om aksessteknikken som skulle brukes i GSM. Allerede i 1986 var det laget flere testmodeller basert på forskjellige teknologier: FDMA med digital modulasjon, smalbånds-TDMA og bredbånds-TDMA. Ekspertene i GSM klarte ikke å bli enige om hvilken metode som skulle brukes bare på grunnlag av teoretiske analyser og måleresultater fra de enkelte utviklerne. Mangel på beslutninger angående aksessteknologi forsinket også alt det andre arbeidet med GSM-spesifikasjonen. For å få fortgang i arbeidet, fikk den permanente kjernen i oppdrag å planlegge og lede en sammenlignende test av de forskjellige kandidatsystemene. Testen ble utført i Paris høsten 1986. Resultatene fra testene ble presentert på GSM-møtet i Funchal på Madeira i februar 1987. Testen i Paris viste:

  • Digitalt modulasjon var minst like god som analog frekvensmodulasjon når det gjaldt frekvensutnyttelse. Tidligere hadde man vist at digital tale var minst like god som analog tale. Derfor var et digitalt system å foretrekke.
  • TDMA var bedre enn FDMA med digital modulasjon når det gjaldt frekvensutnyttelse. Modellen utviklet på Elab ble best i testen i Paris. Dette var bare en av flere varianter av smalbånds-TDMA som ble prøvd i testen.
  • Smalbånds-TDMA var mer robust mot interferens og fading enn bredbånds-TDMA. Ellers var systemene ganske like når det gjaldt frekvensutnyttelse.

På bakgrunn av disse resultatene ville flertallet på GSM-møtet velge smalbånds-TDMA, men Tyskland og Frankrike gikk imot dette valget og ville ha bredbånds-TDMA i stedet. Grunnen var at bredbånds-TDMA var utviklet av tysk og fransk industri, og sentrale politikere og industriledere (blant annet Alcatel) i begge landene så på dette som en gylden mulighet for tysk og fransk industri til å kapre det fremtidige mobilmarkedet. Politikerne innså ikke at det fortsatt lå flere år med arbeid foran oss før GSM kunne realiseres, og at det ville være en smal sak for andre bedrifter å produsere minst like godt og billig utstyr som de tyske og franske bedriftene som hadde utviklet teknologien – slik fungerer nå en gang teknologien og teknologene: Det er vanskelig å gjøre ting første gangen, deretter er det enkelt å kopiere! Det må sies at de franske og tyske teknologene i GSM ikke delte politikernes system på fremtidige industrielle gevinster, men de hadde blitt instruert om å gjøre hva de kunne for at GSM skulle velge bredbåndsløsningen.

Problemet var at hvis bredbåndsløsningen ble valgt, ville det kun være plass til én mobiloperatør i hvert land på grunn av frekvenskapasiteten i 900 MHz-båndet. I UK var det to operatører, og bredbåndsløsningen kunne derfor ikke implementeres der. Dette førte til intense forhandlinger mellom UK, Tyskland, Frankrike og Italia (som også var med i samarbeidet) om at de tre sistnevnte skulle oppgi kravet om et system basert på bredbånds-TDMA. Ellers ville GSM bli et system uten UK (og trolig også Irland). I Norge og Sverige var vi også skeptiske fordi et bredbåndssystem ville bli meget kostbart i vår topografi og med vår bosetningsstruktur.

Forhandlingene mellom UK og «bredbåndslandene» foregikk på ministernivå. GSM var ikke involvert i disse forhandlingene – Thomas Haug ble bare overflatisk orientert om hva som foregikk uten å få innblikk i de detaljerte diskusjonstemaene. Disse forhandlingene er beskrevet i detalj i Inside the Mobile Revolution av Stephen Temple (http://www.gsmhistory.com/wp-content/uploads/2013/01/Inside-a-Mobile-Revolution-Temple-20101.pdf ). Bokens store verdi er at den inneholder stoff som ellers ikke ville vært tilgjengelig for allmenheten. Den kaster også lys over hvordan den eneste store konflikten i GSM ble løst.

På et møte i Bonn i mai i 1987 erklærte ministrene ansvarlige for telekommunikasjon i UK, Frankrike, Italia og Tyskland seg enige i at man skulle følge flertallets beslutning fra Funchal om å basere GSM-systemet på smalbånds-TDMA. Erklæringen fra ministermøtet ligger på linken http://www.gsmhistory.com/new/wp-content/uploads/2013/01/4.-Bonn-Ministers-Declaration.pdf. Derved var konflikten om aksessmetode løst. Konflikten førte ikke til forsinkelser i GSM-arbeidet fordi man ble enige på Funchal-møtet at videre arbeid skulle fortsette i GSM uavhengig av denne konflikten, og at arbeidet skulle ta utgangspunkt i å spesifisere et smalbånds-TDMA-system.

Det som var avgjørende for valg av aksessteknologi i GSM var ikke at det norske systemet ble best i testene slik det har vært fremstilt gjentatte ganger i pressen. Dette hadde i grunnen ingen betydning utover å demonstrere at smalbånds-TDMA var en effektiv måte å organisere kanalene på. Det viktigste var at man gjennom politiske forhandlinger fikk Tyskland og Frankrike til å gi opp ideen om et bredbåndssystem.

Etter møtet i Brussel fikk man en ny giv i arbeidet, og man kunne begynne å spesifisere detaljene: Modulasjonsmetode, antall TDMA-kanaler pr. bærebølge, lengden på og organisering av TDMA-burstene, feilkorreksjonsmetoder, interleaving, organisering av informasjonsstrømmen og så videre.

Fra sommeren 1987 og fram til våren 1989 ble GSM-spesifikasjonene ferdigstilt og – for å bruke et av tidens mest yndede og forslitte uttrykk – kvalitetssikret. Det siste foregikk ved at noen av oss møttes til regelmessige «design review»-møter i den permanente kjernen i Paris, hvor vi gikk tematisk gjennom spesifikasjonene for å avdekke konflikter mellom beslektede deler av spesifikasjonene, fjerne alt «for further study» som man ikke hadde tid til å gjøre noe mer med, og ta bort opsjoner som kunne føre til tekniske konflikter i samvirket mellom forskjellige GSM-nett. Vi leverte fra oss en spesifikasjon som av mange er regnet som den beste systemspesifikasjon som er laget. Industrialiseringen av systemet ble da også gjort på rekordtid, faktisk mindre enn to år. Systemet led heller ikke av «barnesykdommer» slik det er vanlig i store IKT-systemer: Det virket som det skulle med en gang det ble slått på.

Hva gjorde GSM til en suksess?

Innen telekommunikasjon arbeidet CEPT med å koordinere og tilpasse tekniske, juridiske, driftsmessige og operative spesifikasjoner for det europeiske telenettet. Utgangspunktet for arbeidet var gjerne spesifikasjoner utarbeidet av ITU. CEPT hadde aldri spesifisert et komplett system før GSM. CEPT så da også for seg at man kunne harmonisere de forskjellige europeiske mobiltelefonsystemene (NMT, TACS, C-Netz og RadioCom) slik at det ville være mulig å bruke samme mobiltelefon over hele Europa. Dette var det oppdraget GSM fikk. I GSM innså man øyeblikkelig at eneste mulighet var å spesifisere og bygge et helt nytt system uavhengig av hva som allerede fantes. Denne beslutningen ble aldri meldt tilbake til CEPT for å unngå mer diskusjon om arbeidsmål og metoder.

Det er mange grunner til at GSM ble en suksess.

  • Gruppen ble bemannet av dyktige teknologer som arbeidet heltid i flere år med spesifikasjonene. Ingen kjørte sine egne løp eller på annen måte trenerte arbeidet. Hovedgruppen og arbeidsgruppene var bemanningsmessig stabile, og besto stort sett av de samme menneskene i hele spesifikasjonsperioden.
  • Fram til 1988 var det kun personer fra teleoperatørene som deltok i spesifikasjonsarbeidet. Derved unngikk vi kommersielle rivaliseringer slik vi har sett det i mange andre tilfeller hvor industrielle interesser har sluppet til. Konflikten som oppsto i forbindelse med valget av aksessmetode skyldtes ikke deltakerne i GSM, men ble forårsaket av industripolitiske interesser i Tyskland og Frankrike.
  • Stikk i strid med hva som er den utbredte og populære oppfatningen, var det teleoperatørene som var den offensive, innovative og dristige parten, mens industrien var forsiktig, moderat og virket bremsende på utviklingen. I jevnlige møter mellom GSM og industrirepresentanter i perioden 1985 til 1988, var det gjengse omkvedet fra industrien at systemet ble for komplekst og vanskelig å realisere. Blant annet fikk vi vite at å realisere en database hvor det var fire søkenøkler til de samme dataområdene, der attpåtil to av nøklene var tilfeldig generte tall med kort levetid, var så godt som umulig. En slik løsning var nødvendig for å realisere de sentrale databasefunksjonene i VLR og HLR.
  • Spesifikasjonene inneholdt ikke opsjoner eller uferdige deler, noe som sikret at systemet ble implementer likt i alle land. Det ble også lagt ned et stort arbeid i å skrive prosedyrer og funksjoner i språk som sikret entydig tolkning av spesifikasjonene.
  • At spesifikasjonene ble konsistente skyldtes i stor grad arbeidet i «design review»-gruppen ledet av den permanente kjernen. Arbeidet besto i å hindre overspesifikasjon og å sikre at forskjellige deler av spesifikasjonen ikke inneholdt avvikende eller motsigende utsagn. I tillegg ble tilsvarende konsistenssjekking gjort i de forskjellige arbeidsgruppene for de delene av spesifikasjonen gruppen hadde ansvaret for. Totalt ble det nedlagt mange årsverk i dette arbeidet, noe som forklarer den høye kvaliteten på de ferdige spesifikasjonene.
  • Konsistensen til de tyngste protokollene (radiosignaleringen og MAP) ble sjekket spesielt ved hjelp av automatiske metoder for å fjerne prosedyrefeil og syntaktiske feil. Hvor viktig dette var, illustreres av at etter at tre av oss hadde lest korrektur på syntaksen til Mobile Application Part (ca. 100 sider), fikk vi en utskrift på mer enn tre hundre sider med mulige syntaktiske feil fra den automatiske sjekken. Dette inkluderte skrivefeil, manglende definisjoner, inkonsistent bruk av datatyper og så videre. Først etter flere iterasjoner, kunne vi si oss fornøyd med resultatet.
  • I 1988 ble spesifikasjonene frosset. Etter dette tidspunktet ble det ikke innført nye prosedyrer og prosesser hvis dette ikke var helt nødvendig for at systemet skulle virke. Arbeidet ble fra dette tidspunktet å sluttføre spesifikasjonene og å kvalitetssikre dem.

De opprinnelige spesifikasjonene besto av 122 rekommandasjoner som totalt utgjorde 5230 sider.

Oppfinnermytene

I ettertid har vi slitt med noen oppfinnermyter. Alle sammen skyldes journalistenes og til dels topplederes naive syn på teknologi og vitenskap. De synes å tro på myten om einstøingen eller, for å si det med Fredrik Stabel, det selverklærte geni. som opphav til alt nytt her i verden. Det er nesten uoverkommelig å få dem til å forstå at det meste som «oppfinnes» skyldes teamarbeid. Her er tre av «GSM-oppfinnerne.»

En person som aldri hadde vært i nærheten av SMS-arbeidet ble utropt til «SMS-ens far», og fikk Economist’s innovasjonspris sammen med folk som Bill Gates og Jimmy Whales. Det ansporet de som ledet arbeidet med SMS til å beskrive arbeidet de gjorde og hvem som utførte det i boken «Short Message Service – The Creation of Personal Global Text Messaging». Finn Trosby var en av medforfatterne.

Ericsson hyllet en av sine som GSMs oppfinner. Men dette ble det stille om ganske fort. Vedkommende kom da heller ikke med i GSM-arbeidet før i 1988.

I Norge har vi slitt med «oppfinneren av GSM» og «GSMs far», Torleiv Maseng. Det hele startet med en overstrømmende artikkel i Sintefs interne blad Gemini rett etter at resultatene fra Paris-testen ble kjent. Her ble Maseng hyllet som den store oppfinner av GSM-systemet. Jeg fikk besøk på kontoret mitt på Kjeller to ganger av folk fra toppledelsen i Sintef rett etter nyttår i 1987. Den første delegasjonen ba oss få ut fingeren og implementere GSM kjapt og effektivt før andre fikk snudd seg – «kjøp en Nord 100-maskin, lag noe programvare og sett i gang,» sa en av dem – han var økonom og forsto ikke bedre. Det var heller ikke mulig å få ham til å forstå at det fortsatt ville ta noen år før GSM-systemet var ferdig, og at hans idé var fullstendig bak mål både teknisk og forretningsmessig. Da dette gjentok seg kort tide etter med et par andre i Sintef-ledelsen, ga jeg opp.

I 1983 engasjerte TF Maseng for å gjøre en studie av pulskodemodulasjon (PCM) for å redusere nabokanalinterferensen i digitale FDMA-systemer. Dette ville gjøre det mulig å pakke kanalene tettere i spekteret. Maseng gjorde en god jobb og ble engasjert av TF til å arbeide videre med modulasjon og aksess, blant annet teoretiske studier av hvordan refleksjoner fra terreng og bygninger kunne utnyttes til å forbedre og ikke bare ødelegge radiosambandet.

Det var flere laboratorier og bedrifter i Europa som utviklet modulasjons- og aksessutstyr for GSM-systemet. De fleste av disse var basert på ideen om å bruke smalbånds-TDMA som aksessmetode. Dette var derfor på ingen måte en norsk «oppfinnelse». TF ga da Maseng i oppdrag å forfølge denne ideen, noe som resulterte i det utstyret som ble best i testen i Paris.

Før testen i Paris i 1986, spilte ikke Maseng noen rolle i GSM – han utførte kun arbeid etter oppdrag fra TF. Etter testen ble han med, som TF-representant, i WG2 i GSM fordi han hadde opparbeidet betydelige kunnskaper om modulasjonsmetoder og aksessteknikk gjennom de oppdragene han fikk fra TF.

Da konflikten mellom smalbånds- og bredbånds-TDMA endelig ble løst på møtet i Brussel sommeren 1987, ville franskmennene og tyskerne ha en enklere modulasjonsmetode enn den Maseng (og ikke minst Trandem) hadde utviklet. For å avklare dette, ble jeg kalt inn til et møte med franske, tyske og britiske representanter hvor jeg ble spurt om Norge ville insistere på å bruke Masengs metode. Jeg svarte at det ville vi ikke. Derved var konflikten rundt valg av modulasjons- og aksessmetode løst.

Det som da står igjen av oppfinnermyten er at Maseng og Trandem bygget radiomodemet som ble best i testen i Paris. Dette var et meget godt og profesjonelt stykke arbeid. Modulasjonsmetoden deres ble derimot ikke tatt i bruk fordi den var for komplisert i forhold den gevinsten den ga i utnyttelse av frekvensspekteret. Utover å gi gode bidrag til arbeidet i WG2, spilte Maseng ellers en helt underordnet rolle i utviklingen av GSM.

Kjeller – 11. mars 2015

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *